en norsk WordPress web-blogg!
som beskriver litt nær førjulstemning, rett og slett!
Travle dager på jobb, og det snakkes om innstramninger på budsjettet til neste år..
I tillegg skal det planlegges jul på hjemmefront, mens dagene er like slitsomme om det er mørketid eller ikke..
*sukk*!
.. på jobb, det kan du lese om her!
denne gangen var det min tur til å jobbe mandag etter jobbehelgen, så derfor var det i dag jeg kunne ta en sakte dag.. Har ikke gjort så mye, for stresser jeg i dag blir jeg helt kaputt til helgen..
Egentlig har jeg ofte tenkt på denne dagen som en unik arbeidsdag i hjemmet der jeg skal gjøre en masse.. men da blir jeg så sliten at jeg rett og slett endte opp som syk!
Det er nok en mening med slike dager, at jeg rett og slett skal sette ned tempo, og det har jeg gjort til gangs! 
da går tankene til hva som kan ha skjedd innenfor døren..
Noen ganger er det enkle ting som en glemt beskjed, at brukeren er hos lege på kontroll eller hos fysioterapeut. For å finne ut av det må det tas en del telefoner, og det lønner seg å begynne med nærmeste pårørende.. En unnskyldning, eller en oppklaring er da nok til at vi puster lettet ut over at det ikke var noe galt denne gangen!
Andre ganger kan det være et fall, at bruker ligger på gulvet uten å ha tatt på seg trygghetsalarmen, for eksempel. Timene kan være lange for den som ligger på gulvet, som kanskje prøver å ake seg framover til et fast møbel eller telefonen.. Noen gir opp, andre får til det utrolige og greier å varsle om at de trenger hjelp. Om vi har nøkkel er det løsningen mange ganger, at vi finner en bruker og ringer lege/ambulanse eller trygghetsalarm-firmaet som så rykker ut for å hjelpe oss. Noen ganger trengs det et sykehusopphold, andre ganger finner vi bare et blå-merke, og brukeren takker for hjelpen.
Andre ganger igjen kan vi møte en som ikke greier å låse opp døren.. en dørlås var endret, og døren virket som Bøygen og ble umulig å åpne.. Da er det nok at personen kaster ut nøkkelen ut av et vindu, så kommer vi inn.
Det verste scenarioet er om våre verste bekymringer stemmer; at noe helt alvorlig har skjedd, at man møter en dødssyk pasient eller en som allerede er død.. Dødssyk kan reddes ved en ambulansebil, men om vi kommer for sent er det bare for en lege å slå fast at Døden allerede har vært på besøk..
Et slikt scenario møtte jeg i går, og tankene går til damen som døde så alene natten før, uten at noen visste.. Et slikt opplevelse sitter lenge i minnet og venner tilbake gang etter gang… da er det godt med gode kollegaer som har tid til å lytte og som bryr seg om den som sto oppe i den situasjonen. Heldigvis har jeg gode kollegaer!
Det er ikke alltid det går like knirkefritt på jobb.
I helgen har jeg jobbet. Sammen med meg har jeg en sammensatt gjeng av pleiere. Noen er studenter fra andre fagretninger, andre har begynt på en fagutdanning innen helse og omsorg. Noen få ganger går jeg sammen med andre sykepleiere eller hjelpepleiere.
Vi er en gjeng på 5 om kvelden og 9 på dagtid. Alle har vi lister som er litt lengre enn det egentlig bør.. det betyr at det blir lite tid til prating med brukerne ut over det vi rekker over selve oppdraget vi er der på. Vi er kjapt ut av døra og vi kjører mange ganger over fartsgrensen for å rekke rundt innen vakten vår er over.
Denne helgen har vi strevd.. En av kollegaene snakker dårlig norsk, og det virker ikke som han prøver så veldig hardt heller på å bli forstått og forstå meg som arbeidsleder. Det har ført til økt irritasjon og mye tid på å få ut frustrasjon! Egentlig bør det jo være en forutsetning at pleiere kan språket til de de skal hjelpe!
Jeg ble virkelig så sinna at jeg stilte opp på sjefens kontor og forlanger å få slippe å jobbe med ham, om det betyr avskjed eller om noen av oss bytter vakter…
.. en sånn dag da jeg først gjør alt som står på listen min, så har jeg tusen andre gjøremål i tillegg!
Ringe fastleger først for å bestille resepter, så ringe med apotek for å etterlyse medisiner til brukere… fram og tilbake, hvor ble beskjeden av, kom den fram dit den skulle? Det haster jo, for medisiner skal doseres i morgen!
Beskjeder skal “sluttføres”, det betyr for meg at de skal inn i rapportsystemet, det skal gis beskjeder til koordinator og det skal kanskje kontaktes ergoterapeut eller fysioterapeut!
Noen ganger kaller jeg meg en brukers advokat, men i dag har jeg vært brukernes sjonglør!
Jeg håper inderlig at alle beskjedene landet hos riktig adressat!
Endelig tar vi kollegaer oss tid til å møtes utenom jobb!
Det er lenge siden nå, for vi utsatte festen før i sommer. Da var vi invitert med på en større fest som inkluderte en større del av bydelen vår. Morro var det da, men det blir mer intimt og koselig bare å være oss!
Vi tar med litt hver, og setter det sammen til et felles “koldbord” med brød og salat til. Drikke med og uten tar hver enkelt med seg, så da gjenstår det å sette fram noen tallerkner og glass og åpne dørene når de kommer i morgen! 
Vi inviterer også noen gamle kollegaer, det skal bli så hyggelig å se de igjen også!
Godt humør og smil har vi alle masse av, så jeg er sikker på at dette blir en fin kveld!
Jeg gleder meg!
Om igjen og om igjen kommer jeg til denne fredagen, da jeg vet jeg skal jobbe… andre skal ha sene kvelder med hyggelig samvær, mens jeg må passe på at jeg ikke drikker for mye og kommer meg til sengs på en fornuftig tid.. Vekkeklokken står på grytidlig, og er det andre i huset må jeg passe på å slå den fort av, og snike meg stille ut med matpakken i hånden…
Å jobbe i helg betyr å ha et stort ansvar for en sykepleier. Det er lav bemanning og det er mange assistenter som jobber sammen med meg.Jeg har en vakttelefon der alle kan nå meg, både kollegaene, brukerne og pårørende.. I tillegg har jeg en liste som er vel så lang som de andre. Ofte står jeg med mobilen i en hånd mens jeg prøver å hjelpe en bruker med å vaske seg.. ikke særlig gunstig!
Vi pleier å komme “i mål” sånn rundt omkring arbeidsdagens slutt, og etter to vakter er det godt å vite at “på mandag har jeg fri.. ” Da skal du og andre kontorarbeidende tidlig opp.. ah, så godt det er å krype ned i den senga søndags kvelden!
ville jobben min vært slitsom!
Hver arbeidsdag gjennomfører jeg en rekke rutinemessige oppgaver som nesten går av seg selv.. Jeg får med meg nøkler og beskjeder før jeg reiser fra kontoret, kjører på veier jeg har kjørt mange ganger før, og jeg finner fram til de samme dørene dag etter dag..
Inne hos brukerne går videre oppgaver på autopilot hvis jeg har vært der før.. en hånd gis for at brukeren kommer seg opp av sengen, en hånd på høyre side av brukeren, så er hun på badet. Der får hun hjelp til det hun trenger, resten gjør hun selv. Jeg vet hva hun får til, så det snakkes lite rundt selve morgenstellet.. Vi snakker om helt andre ting som nyheter eller om hun har hatt besøk de siste dagene, om hun skal på dagsenter eller om hun skal bli hjemme. Dermed slår jeg to fluer i et smekk; jeg gjør morgenstellet samtidig som jeg får den oppdateringen jeg så gjerne vil ha.
Uten rutiner hadde jeg slitt mye mer i hverdagen.
Med dem får jeg et overskudd til å yte litt mer!
Samtidig skal ikke dagene kun være rutine, da vil jeg kjede meg.
Jeg trenger noen utfordringer for å utvikle meg og fpr å trives også!
Så min konklusjon blir; litt av det ene, og litt av det andre, så blir arbeidsdagene morsomme og spennende!
Jeg har fått spørsmål av Lynne, om jeg vil skrive om arbeidsgleden min!
Synes det i denne bloggen, Lynne, at jeg er glad i jobben min?
Det skinner vel forhåpentligvis igjennom innleggene mine at jeg er glad i å gjøre det jeg gjør. Jeg har blitt mer bevisst dette de siste årene i livet mitt etter at jeg gikk på ryggen midtveis i livet.. Summen av en vanskelig hjemmesituasjon og store forandringer på arbeidsplassen som førte til en personalomveltning gjorde at jeg måtte ta opp status på livet mitt..
Da begynte jeg først å telle alle problemer, alt jeg ikke hadde fått til, og jeg gravde meg nedover i en negativ spiral. Det måtte hjelp til for at jeg skulle greie å snu den spiralen til å gå motsatt vei. Gjennom gode samtaler begynte jeg å samle på gleder.. Jeg merket at stemningen min snudde, og jeg har rettet meg opp og jeg er stolt av å være .. ja, akkurat, meg!
Fra å være en mellomleder der jeg trodde at identiteten min lå i stillingen, at jeg bortimot hadde blitt Avdelingslederen, ble jeg til Ingen i løpet av meget kort tid. Nå etterpå har jeg tatt tilbake identiteten min og jeg er meg på hjemmebane, og Sykepleier på jobben. I møtet med pasientene er jeg en blanding av meg og Sykepleieren, for jeg vil alltid også være med på å gjøre denne sykepleieren unik!
Jeg er glad for å ha en jobb, og at jeg får til å jobbe. Det er ikke alle som får lov til å beholde helsa og få til å jobbe i år etter år; dette er jeg takknemlig for! Mange kollegaer har måttet gi seg etter å ha jobbet innen dette yrket.. Mange vanskelige arbeidssituasjoner, slitne rygger og armer. Andre opplever så vanskelige situasjoner at det ikke er menneskelig ikke å bli ødelagt psykisk!
Jeg er også glad for å greie jobben min på en god måte. Takknemlige brukere/pasienter og pårørende er den beste feedbacken å få. Det får meg til å fortsette i jobben og gå på neste utfordring.Jeg betyr noe for andre, for både de jeg hjelper og de jeg jobber sammen med. Sammen er vi et team der vi gir et døgnkontiuerlig tilbud til bydelen vår. Handicappede, syke og døende kan være hjemme så lenge de vil, i samarbeid med et annet team i byen som heter Fransiscushjelpen. De har anledning til å være hos den døende kontinuerlig, til forskjell fra oss som kommer og går og gjør omsorgs- og pleieoppdrag.
Det at jeg får være en del av dette meningsfulle arbeidet i kommunen opplever jeg som unikt. jeg er priviligert og det gjør meg glad. Å fungere i en jobb der jeg er så i samspill med andre er jeg uendelig takknemlig for!
