Det er ikke alltid det går like knirkefritt på jobb.

I helgen har jeg jobbet. Sammen med meg har jeg en sammensatt gjeng av pleiere. Noen er studenter fra andre fagretninger, andre har begynt på en fagutdanning innen helse og omsorg. Noen få ganger går jeg sammen med andre sykepleiere eller hjelpepleiere.

Vi er en gjeng på 5 om kvelden og 9 på dagtid. Alle har vi lister som er litt lengre enn det egentlig bør.. det betyr at det blir lite tid til prating med brukerne ut over det vi rekker over selve oppdraget vi er der på. Vi er kjapt ut av døra og vi kjører mange ganger over fartsgrensen for å rekke rundt innen vakten vår er over.

Denne helgen har vi strevd.. En av kollegaene snakker dårlig norsk, og det virker ikke som han prøver så veldig hardt heller på å bli forstått og forstå  meg som arbeidsleder. Det har ført til økt irritasjon og mye tid på å få ut frustrasjon! Egentlig bør det jo være en forutsetning at pleiere kan språket til de de skal hjelpe!

Jeg ble virkelig så sinna at jeg stilte opp på sjefens kontor og forlanger å få slippe å jobbe med ham, om det betyr avskjed eller om noen av oss bytter vakter…